Poetisk om identitetens tilblivelse

“The light so long beloved to me/Now I give dear child to thee”[1]

Torill Nøsts Vermeer-konnotasjoner består av svart/hvitt fotografier i stort format, speil og lyset som faller på skrå inn i rommet. Fotografiene viser en rekke av Vermeers mest kjente billedmotiver, alle iscenesatt med en ung jente. Et av Vermeers mest vanlige motiver er nettopp en kvinne som står alene, gjerne i stille konsentrasjon omkring et objekt. Nøst har hentet fram piken med melkemuggen, brevet og vektene, temaer som i mange sammenhenger er blitt tolket som allegorier for menneskelig moral og åndelig sannhet, (vektene peker mot mental balanse, brevet viser til kjærligheten). Ved å blåse opp Vermeers små formater, se bort fra farge, fra historiske rekvisitter og det borgerlige interiøret i de opprinnelige bildene, har hun hentet frem en stille tilstedeværelse og en poetisk tvetydighet. Hun gjør bildene fremmede, men også velkjente for oss, og åpner et felt der historiens bilder blir tydelige som objekter for begjær og ikke minst som identitetsskapende rom.

Et av de sentrale punkt er hennes fascinasjon for og analytiske arbeid med lyset. Hos Nøst blir lysets tilstedeværelse både konkret og abstrakt. Lys er det element som frembringer fotografiene rent teknisk, som modellerer objektene i fotografiet, og det er en faktisk tilstedeværelse i vårt rom. Lyset som fenomen er på same tid universelt og flyktig. Uansett hva vi ser på, er lyset deltakende som en agent mellom det objektet vi betrakter og øyet, men vi er ikke alltid bevisste lyset som et blikkets objekt. Idet lyset nærmer seg et objekt, mister det sin avslørende status. Lyskjeglen fremtrer nærmest som et ikke-representerende bilde, samtidig som den beveger bildenes tematikk ut som en del av vårt rom.

Lyset og speilet, kan begge knyttes opp til spørsmålet om sannhet og dyd, men også forstillelse. Det å se lyset i vår kultur er det å få innsikt, forstå og å nærme seg noe sant. Det samme gjelder speilet, som blant annet er attributten til Prudentia, Forsynet; og symboliserer evnen til å skille mellom godt og ondt. Men speilet kan også fange; som attributt for Venus kan det stå for kvinnelig forfengelighet og mangel på kontakt med omverdenen. På denne utstillingen mobiliserer Nøst disse trekkene uten å låse betydningen.

Lyset i Vermeers bilder faller gjerne inn gjennom et vindu som forbinder interiøret og rommet utenfor. I Nøsts iscenesettelser står modellen i et lukket rom, og har bare forbindelse med gallerirommet og oss. Modellens fokus gjør at hun beholder seg selv og motsetter seg vårt insisterende blikk. Kun i ett av bildene oppnår vi kontakt, i den ene gjenfortellingen av det velkjente ”Pike med perleøredobb”. Her møter vi et tillitsfullt blikk. Denne tilliten tas fra oss i det motsvarende bilde der hodet er mørklagt og vi bare aner blikket svakt som små refleksjoner i modellens øyne. Modellen har en tydelig tilstedeværelse: hun er her, men vi griper aldri hennes vesen. I dette ene bildet opprettes likevel en relasjon av tillit, det er en umiddelbarhet i den unge jentas øyne. Det opprinnelige ”Pike med perleøredobb” er et av de mange kvinneportretter der sanseligheten ofte tolkes som resultat av en erotisk ladet relasjon mellom kunstner og modell. I denne iscenesettelsen fremtrer en annen form for tillit.

Et portrett skal ideelt sett uttrykke personens indre kvaliteter, portrett-tradisjonen inneholder et moment av et indre ”selv” som tydeliggjør/proklamerer sin ”væren” i ett bilde, uten historie, samfunn eller konflikt. Dette aspektet fjernes her, modellen bringes ikke frem en ferdig identitet som hviler i sin sosiale rolle. Nøst spiller på portrettradisjonen, men dette er ikke portretter i tradisjonell forstand. I motsetning til hos en rekke postmodernistiske kunstnere, fremtrer iscenesettelsene likevel ikke som en parodisk fremstilling av identiteten som en rekke masker og roller uten en indre kjerne. Speilet inkluderer på denne utstillingen også betrakterne. Prøver vi å stå foran fotografiene som parafraserer det velkjente ”Pike med perleøredobb”, inkluderes vi i speilbildet. Jakten etter en egen identitet i speilet, etter et sant ”jeg” tydeliggjøres dermed som en prosess som også involverer andre. Identitet fremtrer her som en stadig tilblivelse, en prosess, og ikke et endelig sted der vi er oss selv.

[1] Utsagn knyttet til Vermeers malerier. Nanette Salomon, ”Vermeer and the Balance of Destiny”i A.M  Logan (red) Essays in Northern European Art, Doornspijk, 1983.